Ingvar Ambjørnsen

Jeg synes det er veldig artig at flere har etterlyst ”Nytt fra kontoret”. Enkelte lurer på om jeg har lagt denne delen av bloggen ned. Nei, jeg har ikke det. Jeg har til og med tenkt å holde på også etter at jeg er ferdig med ”Natten drømmer om dagen”. Altså videre inn i nye romaner og tekster.

Men det er riktig som enkelte sier: Det er lenge siden sist. Og årsaken er at det har tatt litt lenger tid å komme i gang i år, pluss en del rusk og rask som ikke har noe med kontorbloggen å gjøre. Nå befinner jeg meg midtveis i vasken. Det er mer å gjøre denne gangen enn det vanligvis er. Mye blir skåret ut, og enkelte steder skal nyskrevet materiale inn. Og som jeg skrev sist: Det er tøffe tak i denne delen av prosessen. Det hender det slår gnister. Når det er sagt, vil jeg legge til at det er nå forfatteren virkelig får uttelling for en god redaktør. Nå når det svir. Hun må ikke være redd eller bøye unna, men følge sitt talent, på samme måte som jeg følger mitt. Det er bare en eneste ting som er viktig akkurat nå, og det er å løfte teksten opp til det optimale. Ta ut det fulle potensialet. En redaktør i et skjønnlitterært forlag er på mange måter en spesialarbeider.

Les Mer…

Artikkel fra VG 22.04.12

Det er en forunderlig uke vi har bak oss. Det virker som om vi har hatt besøk av et eller annet fra en fremmed og fiendtlig galakse. Og likevel er han et menneske som oss. Han er en av flokken.

Jeg har tilbrakt hele denne første uken av rettsaken mot Anders Behring Breivik i Norge. Jeg hadde planlagt det slik. Jeg utvidet besøket for å få med meg starten på det historiske dramaet som denne rettsaken er. Jeg ville ikke ha en tysk kortversjon. Som norsk statsborger følte jeg meg forpliktet til å ta alt dette vonde og ubegripelige inn over meg – i det landet der jeg ble født og vokste opp. Jeg hadde et stort behov for det. Jeg ville forsøke å løse knuten blant mine egne.
Les Mer…

Jeg er i Oslo på en rask visitt. Våren har kommet. I botanisk hage sitter folk på benkene med lukkede øyne mot solen. I de velstelte bedene skyter saftige skudd opp av den sorte jorden. Jeg har alltid vært opptatt av den sprengkraften naturen fremviser på denne tiden av året. Selve livet som bryter frem i en nesten brutal skjønnhet.

Og mens jeg rusler rundt og lar humla suse for første gang i år, er det som om noe når meg. En slags erindring. Noe som har å gjøre med den kraften jeg fornemmer. Jeg har lært meg å lytte til slike signaler.
Les Mer…

Han går rundt i gatene her og skjeller og smeller. Han ser bemerkelsesverdig normal ut, men er det vi på godt norsk kaller ”spenna gæern”. Folk som går på ham for første gang blir redde. Vi som bor i denne bydelen, vet at han er fullstendig harmløs. Du får ei bøtte kjeft, det er det hele. Vel fortjent er det også, siden du er med i en konspirasjon av kosmisk karakter. Du er en slimete spion for ”de andre”. Du skulle ha vært død.

Jeg kommer til å tenke på ham nå, fordi jeg fikk meg en overhøvling av ham tidligere i dag, og fordi jeg nettopp har lest en temmelig stusselig artikkel av en tysk kollega av meg. Som har fått seg et par ørefiker på nettet etter å ha skrevet nedsettende om en gruppe som ikke vedkommer denne teksten. Nå er han skuffet over ”tonen” og ”språket” i tilbakemeldinger fra bloggere og andre.

Les Mer…

Når man får antatt sin første bok, er det som regel stor stas for de aller fleste. Nesten alle har arbeidet i mange år før det skjer. Sendt inn manus og fått det tilbake. Når man endelig får ja, er det satt punktum for en lang rekke skuffelser. Da jeg for første gang fikk et brev tilbake fra forlaget (og ikke mitt eget manus i retur), ble jeg så nervøs at jeg først ikke våget å åpne det. Jeg ble sittende på Toga kro i Oslo og se på konvolutten på bordet i en time. Så rev jeg den opp.
”23-Salen” var antatt.
Den lykkefølelsen som veltet opp i meg der og da, har jeg aldri opplevd maken til verken før eller senere. Jeg måtte skynde meg på jobb, og jeg gikk gjennom byen uten at føttene mine var i nærheten av fortauet.
Det er helt sant.

Men når forlagene gir grønt lys til en ny forfatter, er det en ting de ofte glemmer. Og det er å gi henne beskjed om at det ennå er langt frem. Selv ble jeg nesten på gråten da jeg hadde det første møtet med redaktøren. Der på skrivebordet hans lå manuskriptet mitt. Det han hadde skrytt av både i brevs form og på telefonen. Men når han nå begynte å bla i det, var det jeg fikk se et sant helvete med anmerkninger og strykninger. Hver eneste jævla side var pepret med hans meninger og korrigeringer. Jeg forsto at jeg ville bli nødt til å skrive hele boken om igjen. Med en finger. To hundre og søtti sider. Jeg holdt på å kaste opp.
Les Mer…

Nå har jeg nettopp trykket på ”send”, og dermed sendt meg selv inn i en tilstand der en forfatter, hvor sær og nevrotisk han i utgangspunktet er, fremstår som enda mer sårbar, oppfarende og urimelig enn normalt. Den tiden som ligger mellom innlevering, og telefonen fra redaktøren er et tomhetens grenseland. Særlig når man, som meg, ikke lar noen lese så mye som en linje underveis. Redaktøren min er den aller første som møter stoffet. Hun er min beste, og ikke minst viktigste leser. Det er bare hun som kjenner skavankene mine. Bare hun og jeg som vet hva som ble kuttet og kastet i de manuskriptene som etter hvert ble forfatterskapet mitt.
Hvor lang tid tar det før den telefonen eller e-mailen kommer? Seks til åtte uker. Noe sånt. Dersom du er en grønnskolling. Det er litt andre kjøreregler for oss som har levert varen i flere tiår. Det er en forskjellsbehandling som jeg synes er helt grei. Jeg regner med å høre fra forlaget innen en uke.

Nervepirrende? Et års arbeid rett i dass? Avvist? Refusert? Slikt kan alltid skje, og det er nok av eksempler på forfattere som støtes ut i kulda. Men jeg tror nok at det ville være litt kokett av meg å hevde at jeg engster meg for et blankt avslag. Det er mer slik at jeg går og gnager på hvor mye arbeid som gjenstår. For nå er jeg lei dette stoffet, og slik kommer det til å være helt til boken kommer fra trykkeriet.
Og dit er veien dessverre lang.
Les Mer…

Goethe-instituttet feirer femti år i Norge. I den forbindelse ble det nylig arrangert Tyske dager på Litteraturhuset i Oslo. Av mange utmerkede aktiviteter, filmvisninger, musikk, opplesninger, med mer, holdt også forskningsleder Helge Jordheim et foredrag under tittelen: ”Det tyske i det norske”.

Alt dette gikk jeg glipp av, tavelt opptatt som jeg jo er av mitt snart tre tiår gamle nærstudium av meg selv som norsk i det tyske. Jeg satt rett og slett hjemme i Hamburg og skrev ferdig en ny roman. På norsk.
Men foredraget til Jordheim skulle jeg gjerne ha fått med meg. Det er så sjelden noen i Norge retter blikket mot Tyskland og det tyske for tiden. I et intervju med avisen Klassekampen sier han: ”På sitt beste har Tyskland gitt oss en evne til selvrefleksjon. Ta for eksempel fenomenet ”hytte” – ideen om at optimal avslapping foregår i et lite hus i skogen eller ved sjøen, helst mutters alene. Er ikke det forferdelig rart?
Les Mer…

For to netter siden kom jeg ”gjennom”, som man sier. Gjennom hele teksten. Punktum. Hode, kropp og hale. Der sitter man, og har med et helt bokmanus å gjøre. Da vil vel mange tro at forfatteren trekker opp en kork eller to, og det kan det jo hende jeg gjorde også, men det er jo regelen snarere enn unntaket for mitt vedkommende. Hverdag. Nei, det ”å komme gjennom”, er så visst ikke å tre inn i lykkeland. Naturligvis er det en lettelse å vite at prosjektet er i havn. Men havnen er dessverre bare midlertidig; ja nærmest for en nødhavn å regne. Man må videre nesten med det samme. Et godt stykke, til og med. Man kan ennå risikere å bli borte på havet.

Det som er vanskeligst ved nettopp denne fasen, er at man på sett og vis er ferdig med selve fortellingen. Man har sagt det man vil si. (Og for mitt vedkomne vil jeg over på noe annet, den neste fortellingen som ligger og stanger i hjernen et sted.)

Mange forfattere skriver teksten om og om igjen, fire fem ganger. Slik er det ikke med meg. Det endelige resultatet befinner seg nesten aldri veldig langt unna det som står skrevet i det første utkastet. Men nettopp derfor må jeg være ekstra skjerpet akkurat nå.

Les Mer…

Første gang jeg kom i kontakt med papirløse barn, var i Hamburg på midten av nittitallet. Guttunger på tretten, fjorten som solgte dop i gaten der jeg bodde. De var satt til verden av foreldre som ikke var registrert noe sted, og vokst opp i konstant angst for staten og politiet. Utenfor skolen. Utenfor helsevesenet. De hadde ikke en sjanse, og begynte å bli gamle nok til å forstå det selv.

En slik eksistens – helt utenfor alt, er det vanskelig å forestille seg i et gjennomsiktig samfunn som det norske. Det nærmeste vi kommer er de ureturnerbare. De som har fått avslag, men som av ulike grunner ikke kan sendes noe sted. Norges nye pariakaste. Men i motsetning til gateguttene i Hamburg, vet de uønskede barna i Norge at myndighetene følger dem med falkeblikk. Og at norsk politi når som helst kan komme og hente dem. På skolen, der de får lov til å gå, slik at de hver dag skal få føle på sin egen annerledeshet. Eller på mottaket. Dag eller natt. I år etter år. Mange av disse barna er født her. De snakker norsk. Deres identitet er norsk. De barna som ikke er født her, har minner fra noen av de verste diktaturene vi kjenner til – og som våre politikere kappes om å ta avstand fra. Måten norske myndigheter behandler disse barna på, er en stor skam.

Les Mer…

Sist avsluttet jeg med å snakke om forstyrrende impulser, og lovet å komme med noen tanker omkring hva man kan gjøre med slike. Jeg tror også at jeg påsto at jeg ikke stikker av fra en romantekst, i hvert fall ga jeg inntrykk av å ha en temmelig høy arbeidsmoral. Hvilket jo ikke er helt sant. Jeg lar meg friste av både det ene og det andre, det kan til og med være snakk om et skikkelige sidesprang. Det kommer litt an på når fristelsene dukker opp. Nå er jeg gjennom første utkast av den nye romanen i løpet av et par uker, og da føler jeg meg såpass trygg på det hele at jeg godt kan tillate meg å være litt utro.

I dette tilfellet med en gammel flamme. En ide som har blusset opp med jevne mellomrom, men som ikke har kunnet finne sin form før nå, av en såpass konkret grunn at den er knyttet til årets kalender. Med en gang det ble år 2012 i virkelighetens verden, kunne denne teksten settes i gang. Så det må jeg innrømme at jeg gjorde. Et puslespillarbeide og en helt annen måte å skrive roman på. Veldig gøy, og slett ikke bortkastet heller, fordi den pent føyer seg inn i den kretsen med bøker som jeg antydet sist. Bøker som har et innbyrdes forhold til hverandre. Hvor hovedpersoner og bipersoner vil møtes, eller kanskje passere hverandre uten et ord. Til min store glede har jeg også funnet ut at jeg nesten helt sikkert kan bruke en god del av den romanen som jeg måtte oppgi sist vinter. Det ser ut til at jeg startet den opp på et feil tidspunkt. Nå, når ”Natten drømmer om dagen” snart er ferdig, ser jeg  linjene mellom disse to tekstene klarere. Dette høres sikkert veldig rotete ut, men det er ikke noe mer mystisk enn at en idé må være tilstrekkelig moden før man går løs på den.
Les Mer…